Historien om tannimplantater

Nov 25, 2023

Legg igjen en beskjed

Så tidlig som i antikken prøvde folk i Europa, Midtøsten og Mellom-Amerika å implantere kjever for å erstatte manglende tenner ved å bruke en rekke homogene eller heterogene materialer, inkludert menneske- og dyretenner, utskårne bein og skjell. I moderne tid har det vært forsøk på å bruke kunstige materialer for å lage implantater av forskjellige former for å reparere manglende tenner eller for å gi støtte til tannrestaureringer ved å implantere dem i eller ut av beinet. Disse implantatene oppfyller imidlertid ikke kravene til det komplekse orale miljøet, og et stort antall utskillelsesfeil oppstår. På midten av-20tallet observerte svensken Brånemark at beinvevet til dyr kunne være tett bundet til den implanterte titananordningen. Han definerte senere dette fenomenet som osseointegrasjon. I 1965 reparerte han en ganespaltedefekt med det utviklede osteointegrerte titanimplantatet for det første kliniske tilfellet. I 1982, på Toronto-konferansen, rapporterte Brånemark om en stor 15-årsstudie av osseointegrasjon, som ble anerkjent som et gjennombrudd innen tannlegen. Det la grunnlaget for en ny underdisiplin innen stomatologi, oral implantologi. I tiårene som fulgte utviklet og modnet tannimplantologi seg raskt, og tannimplantater har blitt førstevalget for tannlegemiljøet og tannløse pasienter som en restaureringsmetode som ligner mye på funksjonen, strukturen og estetikken til naturlige tenner.